Alle narrers dag

Uten at jeg lar det plage meg. Aprilspøkene er jo bare morsomme. Verre med alle de som narrer folk til å tro de MÅ en hel masse, fra å eie det største huset, den feteste bilen og en endeløs liste over trendy ting å gjøre, spise, iføre seg og hva det nå måtte være.

I morgen våkner jeg kanskje opp til begynnelsen på en storstreik. Og tenker for ørtende gang at om bare noen av de på toppen kunne ha latt det bli trendy å klare seg med mindre... ja da hadde kanskje jeg også klart meg med mindre. Nå skaper disse få et voldsomt prispress som forplanter seg nedover helt til den fattigste tigger, som nå må sitte der enda lenger og fryse for å få til sitt daglige brød eller skudd.

Og vi sitter som stormåsen og skriker SKAHA SKAHA SKA HA HA HA HA

Men det viktigste av alt kan vi ikke skrike oss til: Livsminuttene. André Bjerkes bok er på tur tilbake til hylla for denne gangen, men jeg unner meg å dvele litt ved

Minuttene

Vi er minuttene.
Hør som vi går!
Time for time.
År etter år.

Vi går som ebbe
og flo ved din strand.
livsminuttenes
tidevann.

Hva fikk du levd i oss?
Hva fikk du gjort?
Uavbrutt renner vi
bort, bort.

Alltid en bølge
som ruller forbi:
Det som bestandig blir
borte, er vi.

Riker går under,
og sekler tar slutt.
Ett blit tilbake:
et levet minutt.

Det korteste var
hva de færreste rakk.
Tikk, sa ditt pendelur.
Svarte du: takk?

Time for time,
år etter år
renner minuttene.
Hør som vi går!
(André Bjerke: Et strå i vind. 1974)

Hålkemorra blues

Men ingen brukne bein så langt, godt å bo på flatmark og kunne gå til jobben når føret er som idag.

Av en eller annen grunn er enkelte mandager litt tunge å gå i gang med, dette var en av dem. Aleine på jobben, men heldigvis var renholderen på plass, og en kollega stakk innom, så det ble litt flir over kaffekoppen. Et par prosjekter ble fullført, mens et par andre får vente på en ny dag...

Vel hjemme plukker jeg etterhvert André Bjerkes samlede fram fra bokhylla.
Tar meg tid til å lese om igjen et av de diktene vi burde begynne uka med:

Det haster
Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden i dag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
må din karakterbok ha mange poeng,
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja se og få barndommen unnagjort
fort, fort!

Og så ble du stor? Men er stadig for fattig.
Det haster med høyere levestandard,
for hva er din knallert mot Meyers bugatti
og din kones rev mot fru Steens leopard?
Du ble disponent? Men du får ikke fred i
din sjel før Hopp-Gundersens stilling blir ledig,
så du kan få satt DIREKTØR på din port
fort, fort!

Det haster! Det haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt at din fart er så stor!
Du må komme tidsnok til endestasjonen
med skilt i granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se? Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var dét? Noen blink mot en rute.
Som stolper langs linjen fløy dagene bort
fort, fort!

Det haster! - med at du går utfor i svingen
og kjører i grøften. Du mister et fly,
men rekker i steden sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss og en drivende sky.
Den driver så langsomt... Så legg deg til rette
i gresset. Det ene som haster, er dette
å vite: Du lever - og livet ditt er
Nu. Her.

André Bjerke: En skrift er rundt oss (1966)

og samtidig tenker jeg at uansett hvor slow man satser på å leve, så er det en annen dikters ord som OGSÅ er viktig å ha i mente:

"For livet, da e no so kort,og me skal vera daude so skrekkjeleg lengje". (Ingvar Moe)

Og dermed har jeg nok en gang klart å finne gode grunner for å la støvsugeren stå til fordel for å nyte litt ettermiddagssol på verandaen. Sitter og kjenner solen varme, og tenker på hvor godt det er å være til i denne delen av verden. Snøen på terrassen vil før eller siden forsvinne av seg selv. Kanskje med litt hjelp fra Shayne Ward's Melt the snow?