Alle narrers dag

Uten at jeg lar det plage meg. Aprilspøkene er jo bare morsomme. Verre med alle de som narrer folk til å tro de MÅ en hel masse, fra å eie det største huset, den feteste bilen og en endeløs liste over trendy ting å gjøre, spise, iføre seg og hva det nå måtte være.

I morgen våkner jeg kanskje opp til begynnelsen på en storstreik. Og tenker for ørtende gang at om bare noen av de på toppen kunne ha latt det bli trendy å klare seg med mindre... ja da hadde kanskje jeg også klart meg med mindre. Nå skaper disse få et voldsomt prispress som forplanter seg nedover helt til den fattigste tigger, som nå må sitte der enda lenger og fryse for å få til sitt daglige brød eller skudd.

Og vi sitter som stormåsen og skriker SKAHA SKAHA SKA HA HA HA HA

Men det viktigste av alt kan vi ikke skrike oss til: Livsminuttene. André Bjerkes bok er på tur tilbake til hylla for denne gangen, men jeg unner meg å dvele litt ved

Minuttene

Vi er minuttene.
Hør som vi går!
Time for time.
År etter år.

Vi går som ebbe
og flo ved din strand.
livsminuttenes
tidevann.

Hva fikk du levd i oss?
Hva fikk du gjort?
Uavbrutt renner vi
bort, bort.

Alltid en bølge
som ruller forbi:
Det som bestandig blir
borte, er vi.

Riker går under,
og sekler tar slutt.
Ett blit tilbake:
et levet minutt.

Det korteste var
hva de færreste rakk.
Tikk, sa ditt pendelur.
Svarte du: takk?

Time for time,
år etter år
renner minuttene.
Hør som vi går!
(André Bjerke: Et strå i vind. 1974)