Stopp toget - jeg vil av!

Noen ganger når jeg tar toget oppdager jeg at det er utstyrt med en stillevogn. Det står på døren inn i vogna, det står på veggen, noen ganger henger det til og med tekstiler med stille på over setet. Noen ganger når jeg er sliten lengter jeg etter stillhet, og siden jeg må ha vært en av de få i dette landet som faktisk lærte å lese da jeg gikk på skolen klarer jeg å fnne veien til denne vogna. Man skulle jo tro at flere hadde lært å lese, for jeg får aldri være alene der. Men nei. Hver gang skjer det samme. Ikke før har jeg satt meg pent på en ledig plass, stilt telefonen på lydløs både for taster, sms-lyd og ringing, så begynner moroa:

En mor eller far dumper ned på nabosetet med en lømmel eller to som i alle fall IKKE har tenkt å være stille. Tvert imot mases det og skrikes det om både det ene og det andre. Eller en godt voksne mann setter seg på setet bak, og benytter hvilen og stillheten til å ringe opptil flere kjente for å fortelle det jeg allerede vet.. at han sitter på toget og har det riktig bra. Tenåringen på setet foran har visst aldri lært å lese ord som stille. Blikket er innadvendt og nikker i den takten som jeg kjenner vibrasjonene av gjennom setet.

Og når toget begynner å bli fullt en søndagskveld, og de grønnkledde ikke lenger finner sitteplasser i snakkeavdelingen, ja da beslutter de glatt at stillevogna må bli snakkevogn. For å tie stille til de er framme i leiren går jo ikke. Det er jo ikke deres skyld at toget er fullt vel??? Og det at jeg sitter i stillevogna må selvfølgelig skyldes at det var fullt alle andre steder???

For at jeg satte meg i ei stillevogn av egen fri vilje, DET er visst helt utenkelig.
Neste gang jeg havner i ei stillevogn sammen med ovennevnte klientell skal jeg reise meg rolig opp, gå inn i en av de vanlige vognene og si høyt og tydelig: - Det er fullt av lydmakere i stillevogna nå. Derfor vil jeg ha det stille her. Så hold kjeft - eller gå i stillevogna!

Sannsynlig? Neppe. Det ender nok heller med at jeg sier: Stopp toget - jeg vil av!

Men fattigmanns trøst er at det alltid er noen som har det litt (?) verre... som for eksempel disse togpassasjerene i Japan: