Ingen streik

så langt. Gårsdagens innlegg fikk en kommentar i forhold til om jeg visste at de færreste streikende hadde noe valg, og om jeg visste hva de måtte klare seg med pr dag i streikebidrag om det ble streik. For ordens skyld, jeg VET alt dette. Det jeg skrev i går handlet ikke om streik som sådan. Rettferdighet opptar meg også, og jeg vet at solidaritet er viktig. Jeg er selv ansatt i det offentlige og vet at vi ligger langt under andre grupper når det gjelder lønnsforhold, og at lønn er et viktig virkemiddel for å beholde høy kompetanse, særlig ute i distriktene.

Men tankekorset i offentlig sektor er at om de som jobber her skal blir like høyt verdsatt som "alle andre man kan sammenligne seg med" - ja da har vi snart ikke penger igjen til den daglige driften. Og da må vi enten øke skattetrykket eller redusere tjenestetilbudet til innbyggerne, med de konsekvensende dette vil få i neste omgang.

Men når "alle andre" får høyere lønn, ja da stiger summene på mine regninger også. Og dermed ender det nok med at jeg også legger inn krav om høyere lønn. For min innsats er vel også verdt et påslag??? Eller??? Og egentlig ønsker jeg jo ikke å bo på en liten hybel i min alder, det er bare å innrømme det.

Men jeg kan jo bruke biblioteket framfor å kjøpe bøker og DVD'er. Jeg kan bruke naturen mer. Jeg kan velge tog framfor bil og kan da fordype meg i en bok jeg ønsker å lese, nyte utsikten underveis eller kanskje til og med komme i snakk med en fremmed i nabosetet. Jeg kan velge en annen måte å bo på når jeg reiser slik at jeg kommer tettere innpå kulturen der jeg befinner meg. Jeg kan bli mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min, og ikke alltid la tiden bruke meg. Livsminuttene ER viktige, og den kvalitative opplevelsen av et godt liv kan man heldigvis påvirke selv gjennom aktive valg. Bevisste valg er kanskje hva høy livskvalitet handler om, framfor å la medias trend-definering styre seg til enhver tid.

Så må man heller forsøke å fordøye en kamel eller fem.... bare det ikke blir for ofte.