Vårsol

Toget forlot tigerstaden i gråvær og småregn. Perfekt lesevær ombord i stillevogna. De milde dagene hadde gjort underverker med snøsmelting, og grønnsværet var begynt å komme fram såvidt det var. Etterhvert begynte skyene å tynnes, og sola trengte så smått gjennom skydekket.
Boka ble glemt, og blikket fulgte landskapet på jakt etter vårtegn i steden for. Det er noe med denne våren, dette livet som bryter fram hvert eneste år. Det skjer noe inni de fleste av oss når ryggmargen tiner og vintermørket trekker seg tilbake.

Sjå sola!
Sjå sola!
No kjem ho.
Kantar skyene
med gullglans,
sender strålene
ned til oss:
ein brudeslørfoss!

Kjenn gleda!
Krislande
som ein regnskur,
forfriskande
yr og kåt
på ein vinterdag
når det lakkar mot vår.

Nyt livet
langs kronglete veg.
Gløym målet
så ofte du kan.
Sjå heller kor vakkert
blåveis og kvitveis
i skogbotn kikkar fram.

Sjå meg,
min kjære ven.
Gi meg hjarterom
så eg får plass
til å veksa og bli
den villblomen
eg óg er.

Snart er stiene tørre og innbyr til lange vandringer i lyse netter, akkompagnert av fuglekonserter og klukkende bekker.
Og jeg reiser bort i to uker snart. Til varmere himmelstrøk, der sommeren har tatt tak. Da blir det nok endring å se i hagen når jeg er tilbake. Skjønt det skjer store endringer der allerede mandag. Da kommer en kar og feller to digre grantrær som har stjålet lyset i altfor mange år nå. Bare ei skal få stå igjen på prøve. Skogstrær skal vokse i skogen, ikke stjele lys og luft rundt husene. Jeg lover å plante noe nytt og vakkert i stedet!