Lenge siden

jeg var innom her og la igjen et spor. I mellomtiden har jeg vært på ferie i to uker, og forsøkt etter beste evne å ikke stresse. Og er stolt over at jeg klarte å leve i flyt-sonen mesteparten av tiden, Jeg gikk en time til stranden i stedet for å leie sykkel eller bil, og kunne nyte den varme vinden, duften av hav og krydderurter, kunne prate med de jeg møtte langs veien. Det er noe spesielt med det å gå noe i møte.

Jeg tok et par dager ekstra i en liten landsby (Sougia) hvor lite skjedde etter at dagens turistbusser med Samariaturister hadde forlatt med bussene sine. Men hvor ROEN var til stede. Landsby-Kreta og småstedene i bygde-Norge har i alle fall EN ting felles: Du må være der så lenge at din puls slår i takt med stedets puls.

Nå har jeg nettopp vært tre dager på Lucky Næroset, bygda som gikk helt nye og ville veier, og fortsatt lever ni år etterpå. Her har jeg blitt presentert for de mest utrolige mennesker som gløder og brenner for sine bygder, og som står på og får det til. Her har jeg møtt Humørbonden Geir Styve og mange oppmuntringsagenter... ble selv sertifisert oppmuntringsagent...
Alt foregikk rolig og med tid til samtale og refleksjon. Anbefaler alle å prøve å dra dit en gang, besøke Utenkte tankers tårn, ta en hvil i hengekøyeparken, besøke Norges eneste underjordiske flyplass... kort sagt, besøk et sted utenom det hverdagslige.

Windy day...

Taking a slow day today, but have booked a bus ticket to Irini Gorge for tomorrow. No Samaria Gorge for me, as mentioned earlier.

But it all depends whether there will be enogh people on the bus, otherwise I have to go by a local bus at 6 in the morning. Don't know if I will be able to do that....zzzzzzz....

But tomorrow will be my last chance, Thursday I will probably go back to Chania. I have not even stared to worry about gettig home.... even though I have heard the news about strike at the airports. So far I am on the right side of it!

Å leve som man lærer

er ikke det letteste! En heftig innspurt på jobben vitner ikke akkurat om snegletempo i hverdagen, og det var jo den man skulle bli flinkere å nyte. På den annen side, å ha evnen til å legge bort alle MÅ, BURDE og SKULLE for noen få timer innimellom nå når solen varmer en ennå vinterfrossen kropp er også livskunst, og i går dro min couchsurfende gjest Richard og jeg ned til vårdiger Glomma med tunfisksandwicher og noe å drikke til. Å sitte slik og bare la vannet flomme forbi mens man nyter varmen, fuglekvitteret og sangen fra elva gir en utrolig avspenning og hvile. Tre timer på dette viset, og man er klar for det meste.
Så nødvendig hagearbeid gikk som en lek, og var en behagelig avveksling til mentalt stress på jobb.
En ekstra avspaseringsdag før ferien begynner med flyreise til Kreta i morgen gjør at feriemodus får tid til å innfinne seg. To ukers ferie i sol og varme skal gjøre godt nå.
Det blir nok ikke så mye skrevet på denne bloggen de nærmeste to ukene, reisebloggen vil overta.

Men i ventetiden kan jo følgende lille musikkvideo, oversendt fra en venninne på Svalbard, være til nytelse!

http://thesecret.tv/planet-earth/

Vårsol

Toget forlot tigerstaden i gråvær og småregn. Perfekt lesevær ombord i stillevogna. De milde dagene hadde gjort underverker med snøsmelting, og grønnsværet var begynt å komme fram såvidt det var. Etterhvert begynte skyene å tynnes, og sola trengte så smått gjennom skydekket.
Boka ble glemt, og blikket fulgte landskapet på jakt etter vårtegn i steden for. Det er noe med denne våren, dette livet som bryter fram hvert eneste år. Det skjer noe inni de fleste av oss når ryggmargen tiner og vintermørket trekker seg tilbake.

Sjå sola!
Sjå sola!
No kjem ho.
Kantar skyene
med gullglans,
sender strålene
ned til oss:
ein brudeslørfoss!

Kjenn gleda!
Krislande
som ein regnskur,
forfriskande
yr og kåt
på ein vinterdag
når det lakkar mot vår.

Nyt livet
langs kronglete veg.
Gløym målet
så ofte du kan.
Sjå heller kor vakkert
blåveis og kvitveis
i skogbotn kikkar fram.

Sjå meg,
min kjære ven.
Gi meg hjarterom
så eg får plass
til å veksa og bli
den villblomen
eg óg er.

Snart er stiene tørre og innbyr til lange vandringer i lyse netter, akkompagnert av fuglekonserter og klukkende bekker.
Og jeg reiser bort i to uker snart. Til varmere himmelstrøk, der sommeren har tatt tak. Da blir det nok endring å se i hagen når jeg er tilbake. Skjønt det skjer store endringer der allerede mandag. Da kommer en kar og feller to digre grantrær som har stjålet lyset i altfor mange år nå. Bare ei skal få stå igjen på prøve. Skogstrær skal vokse i skogen, ikke stjele lys og luft rundt husene. Jeg lover å plante noe nytt og vakkert i stedet!

Sol.. .sol ... sol....

Selv om det knuspret i is under føttene i dag var himmelen omsider klar og blå, og sola skinte fra klar himmel. Men her, lang inne i dalstrøka innafor, er det nok fortsatt en stund før det grønnes på marka og på trærne. Det må være derfor vi i alle fall har gran og furu her i store mengder som holder oss med grønnfarge selv i blekeste vinter.

Gikk bortover til jobben og så på alle de andre trærne som bare står og venter på å få kle seg i ny vårdrakt, og tenkte at det er på denne årstiden man ser dem slik de virkelig er.

Vintertre

Trea står der
med nakne greiner.
Ikkje eit blad å skjule seg med
i vintersol.

Nokre perfekte
med fin symmetri.
Andre knekte og kua,
lite å sjå til.
Står der berre.

Mest ikkje eit tre
er heilt utan lyte
når du ser dei slik
mot vinterhimmel
i sanningstimen.

Men lauvkappekledde
vår, sommar og haust
gir dei alle rom
for fuglesong
og ekornleik.

Flottast for meg
er likevel treet
som fekk ein knekk,
men likevel veljer
å strekkje sin rikdom
mot ljoset.

Selvangivelsen... i år også...

Der ligger den, og nesten BER om å bli kontrollert...

Jeg ser på den. Kolonne opp og ned, med punkt 1 ditt og punkt 2 datt. Og en sluttsum... nåja.. kan det være tilfeldig at selvangivelsen dukker opp omtrent samtidig med lønnsoppgjøret? Av og til undres jeg om vi hadde skrudd ned på kravene om vi ikke hadde fått så mye å ergre oss over like før lønnsforhandlingene.

Hmmm.. hvor ble det av det diktet jeg skrev en gang.... det er noe som mangler her...

Løynd formue

Mi likning er ferdig.
Klar til å sendas futen
som legg i hop
og trekk ifrå
alt eg eig og ikkje har
som bankaksjar og verdispar.

Alt? Å nei du!
I år er eg endeleg
skattesnytarforbrytar.
Ikkje med vilje,
men skjemaet futen sendte
mangla mykje og mangt.

Som plass til å føre
smil eg har fått.
Inga rubrikk med
rom for vener.
Av dei har eg fleire
med sers høg verdi.

Ikkje ein stad
å setje inn talet
på fine turar
i solskin, tåke og regn
gjennom angande skog
eller midtsommareng.

Herlege turar
i fjæra
med blenkjande solgull
på småbølga vatn,
vandring til fjells og på vidde
med innlagt utsynsrast.



Gode klemmar
frå staute ungar,
kosestunder
kring veners bord.
Det finst 'kje ei bok
som rommer alt i hop.

Himmelkvelven der oppe
med nordlys og stjerneskot
er kuppel over ei dansande sjel.
Ei vakker ramme kring gleda,
ein skatt i seg sjølv,
utanfor fute-system.

Eg sit her og ser på tala.
Formue i null?
Sludder og vev.
Eg rommer ein løynd formue
av puraste hjartegull.
(Men send ikke futen eit brev!)

AGB 1999

Stopp toget - jeg vil av!

Noen ganger når jeg tar toget oppdager jeg at det er utstyrt med en stillevogn. Det står på døren inn i vogna, det står på veggen, noen ganger henger det til og med tekstiler med stille på over setet. Noen ganger når jeg er sliten lengter jeg etter stillhet, og siden jeg må ha vært en av de få i dette landet som faktisk lærte å lese da jeg gikk på skolen klarer jeg å fnne veien til denne vogna. Man skulle jo tro at flere hadde lært å lese, for jeg får aldri være alene der. Men nei. Hver gang skjer det samme. Ikke før har jeg satt meg pent på en ledig plass, stilt telefonen på lydløs både for taster, sms-lyd og ringing, så begynner moroa:

En mor eller far dumper ned på nabosetet med en lømmel eller to som i alle fall IKKE har tenkt å være stille. Tvert imot mases det og skrikes det om både det ene og det andre. Eller en godt voksne mann setter seg på setet bak, og benytter hvilen og stillheten til å ringe opptil flere kjente for å fortelle det jeg allerede vet.. at han sitter på toget og har det riktig bra. Tenåringen på setet foran har visst aldri lært å lese ord som stille. Blikket er innadvendt og nikker i den takten som jeg kjenner vibrasjonene av gjennom setet.

Og når toget begynner å bli fullt en søndagskveld, og de grønnkledde ikke lenger finner sitteplasser i snakkeavdelingen, ja da beslutter de glatt at stillevogna må bli snakkevogn. For å tie stille til de er framme i leiren går jo ikke. Det er jo ikke deres skyld at toget er fullt vel??? Og det at jeg sitter i stillevogna må selvfølgelig skyldes at det var fullt alle andre steder???

For at jeg satte meg i ei stillevogn av egen fri vilje, DET er visst helt utenkelig.
Neste gang jeg havner i ei stillevogn sammen med ovennevnte klientell skal jeg reise meg rolig opp, gå inn i en av de vanlige vognene og si høyt og tydelig: - Det er fullt av lydmakere i stillevogna nå. Derfor vil jeg ha det stille her. Så hold kjeft - eller gå i stillevogna!

Sannsynlig? Neppe. Det ender nok heller med at jeg sier: Stopp toget - jeg vil av!

Men fattigmanns trøst er at det alltid er noen som har det litt (?) verre... som for eksempel disse togpassasjerene i Japan: