Vår i lufta?

Etter en dag med heftig snøfall virker det som om vinteren har trukket seg litt tilbake igjen. Sola gløttet fram, fant ut at her var væranes, og slo til skikkelig gjennom dagen. Dermed ble det lite publikum på jobben, og fin konsentrasjon om ytterligere bokforflytninger. Lot meg friste til å gjøre meg ferdig med mitt lille delprosjekt for dagen selv om klokka meldte arbeidsslutt. Det er faktisk godt selv i lønnet arbeid å glemme klokka og konsentrere seg om jobben som skal gjøres framfor å springe hjem på slaget.

Men ok, det er klart lett for meg å si det som ikke skal hente unger og kave meg hjem i rushet. På den annen side handler det om bevisste valg dette med å skaffe seg en jobb på et lite sted der husene er store og gode til en brøkdel av prisen i byen. Når huset da ligger fem minutter å gå fra jobben, da kan man virkelig få uttelling i forhold til reisevei, stress og mas.

Så er jo ulempen at der er lenger vei til det som foregår andre steder, men å sette seg på toget gir rom for å lese, eller bare se ut av vinduet og følge årstidenes gang. Herlig å være spart for trailertrafikken på RV3 og alle kontrollene som holdes der. Ulempen er at man kan havne i samme vogn som mobilterroristene og skravlebøttene som ikke klarer å holde kjeft i så mye som fem minutter. Er disse tilstede er det bare å glemme å lese. Da gjenstår bare utsikten.

I dag etter jobben var fortsatt sola passe høyt på himmelen. For en lykke å sette seg ned i godstolen på verandaen og kjenne solstrålene varme kropp og sinn. Og en liten runde oort til snøbare flekker i hagen der jeg satte ned løker i høst, viste at det står til liv. Noen av løkene har sendt sine første følere opp av jorden. Og nå kommer en spennende tid. Hvor mange av løkene jeg satte ned i høst har overlevd vinteren tro? Og med SÅ mye snø som det er nå kan det nok ta noen uker til før jeg får det svaret. I en innlandskommune i Østerdalen er det ikke nødvendigvis påske lenger når påskeliljene i hagen blomstrer, slik jeg var vant til fra Vestlandet i oppveksten.

Men Norsk Hagetidende blir flittig lest, og ikke bare av meg, på denne tiden av året. Og det er nok ikke bare jeg som er spent på om alt jeg plantet i fjor vil være i live i år. Hageekspert er jeg nok ikke, men lykkelig over alt som vil vokse i min hage, DET er jeg.

Ro på setervollen

Hjemme igjen etter en deilig helg på fjellet. En gammel setervoll har en helt annen ro over seg enn et moderne hyttefelt hvor hyttene ligger tett i tett. Begge mine sønner med sine respektive hadde klart å finne ei felles frihelg og ble med oppover.

Late morgener hvor man lager kaffe og forblir under dyna til rommet er varmt nok til å stå opp, langsomme dager hvor man gjør minst mulig og koser seg mest mulig med kortspill og yatzy. En TV som ble stående på benken, ubrukt. Skiløyper omtrent fri for andre enn oss.

Sånne helger gir overskudd og rom for å kjenne seg priviligert. Så får det ikke hjelpe at vinteren biter seg fast og legger fra seg enda flere cm snøslaps. Og at hagen fortsatt er dekket av et tykt snøteppe når man kommer hjem igjen.

Så kan man drømme om ferie og nye menneskemøter mens man venter på våren.
Har snublet over diverse nettsteder for reiselystne som ønsker en annerledes ferie. Et av dem er CouchSurfing, hvor medlemmene kan søke på kartet og finne overnattingssofaer i alle himmelhjørner. Det forventes også at man selv tar imot gjester på egen sofa. Det er altså ikke snakk om å bo gratis uten selv å yte noe. En annen mulighet for syklister på langtur er WarmShower.org. Her kan du treffe likesinnede som skjønner betydningen av å få en varm dusj og gjerne en matbit og en seng, alt etter hva vertskapet føler for å by på. Og det finnes enda en organisasjon, denne med utgangspunkt i fredsbevegelsen. Servas heter denne organisasjonen hvor man besøker hverandre som en del av å bli kjent på tvers av kultur, rase, religion og politikk.

Denne måten å reise på tiltaler meg veldig, og jeg har nå bestemt meg for å teste ut denne måten å få gjester på i første omgang. Siden alle som ønsker å være medlem må gjennom en godkjennelsesprosess vil det være nokså trygt. Råtne epler blir rapportert og får negativ omtale i profilen sin. I neste omgang vil jeg forsøke å reise litt på denne måten. Innenfor CouchSurfing finnes det en rekke undergrupper, også for reisende over 40 og 50 år. Denne måten å reise på er med andre ord ikke fremmed for godt voksne, selv om 72 prosent av medlemmene nok må sies å høre til den yngre garde.

Jeg skal komme tilbake med rapport om hvordan sofa og gjesterom er blitt benyttet ettersom sesongen går sin gang.

Ingen streik

så langt. Gårsdagens innlegg fikk en kommentar i forhold til om jeg visste at de færreste streikende hadde noe valg, og om jeg visste hva de måtte klare seg med pr dag i streikebidrag om det ble streik. For ordens skyld, jeg VET alt dette. Det jeg skrev i går handlet ikke om streik som sådan. Rettferdighet opptar meg også, og jeg vet at solidaritet er viktig. Jeg er selv ansatt i det offentlige og vet at vi ligger langt under andre grupper når det gjelder lønnsforhold, og at lønn er et viktig virkemiddel for å beholde høy kompetanse, særlig ute i distriktene.

Men tankekorset i offentlig sektor er at om de som jobber her skal blir like høyt verdsatt som "alle andre man kan sammenligne seg med" - ja da har vi snart ikke penger igjen til den daglige driften. Og da må vi enten øke skattetrykket eller redusere tjenestetilbudet til innbyggerne, med de konsekvensende dette vil få i neste omgang.

Men når "alle andre" får høyere lønn, ja da stiger summene på mine regninger også. Og dermed ender det nok med at jeg også legger inn krav om høyere lønn. For min innsats er vel også verdt et påslag??? Eller??? Og egentlig ønsker jeg jo ikke å bo på en liten hybel i min alder, det er bare å innrømme det.

Men jeg kan jo bruke biblioteket framfor å kjøpe bøker og DVD'er. Jeg kan bruke naturen mer. Jeg kan velge tog framfor bil og kan da fordype meg i en bok jeg ønsker å lese, nyte utsikten underveis eller kanskje til og med komme i snakk med en fremmed i nabosetet. Jeg kan velge en annen måte å bo på når jeg reiser slik at jeg kommer tettere innpå kulturen der jeg befinner meg. Jeg kan bli mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min, og ikke alltid la tiden bruke meg. Livsminuttene ER viktige, og den kvalitative opplevelsen av et godt liv kan man heldigvis påvirke selv gjennom aktive valg. Bevisste valg er kanskje hva høy livskvalitet handler om, framfor å la medias trend-definering styre seg til enhver tid.

Så må man heller forsøke å fordøye en kamel eller fem.... bare det ikke blir for ofte.

Alle narrers dag

Uten at jeg lar det plage meg. Aprilspøkene er jo bare morsomme. Verre med alle de som narrer folk til å tro de MÅ en hel masse, fra å eie det største huset, den feteste bilen og en endeløs liste over trendy ting å gjøre, spise, iføre seg og hva det nå måtte være.

I morgen våkner jeg kanskje opp til begynnelsen på en storstreik. Og tenker for ørtende gang at om bare noen av de på toppen kunne ha latt det bli trendy å klare seg med mindre... ja da hadde kanskje jeg også klart meg med mindre. Nå skaper disse få et voldsomt prispress som forplanter seg nedover helt til den fattigste tigger, som nå må sitte der enda lenger og fryse for å få til sitt daglige brød eller skudd.

Og vi sitter som stormåsen og skriker SKAHA SKAHA SKA HA HA HA HA

Men det viktigste av alt kan vi ikke skrike oss til: Livsminuttene. André Bjerkes bok er på tur tilbake til hylla for denne gangen, men jeg unner meg å dvele litt ved

Minuttene

Vi er minuttene.
Hør som vi går!
Time for time.
År etter år.

Vi går som ebbe
og flo ved din strand.
livsminuttenes
tidevann.

Hva fikk du levd i oss?
Hva fikk du gjort?
Uavbrutt renner vi
bort, bort.

Alltid en bølge
som ruller forbi:
Det som bestandig blir
borte, er vi.

Riker går under,
og sekler tar slutt.
Ett blit tilbake:
et levet minutt.

Det korteste var
hva de færreste rakk.
Tikk, sa ditt pendelur.
Svarte du: takk?

Time for time,
år etter år
renner minuttene.
Hør som vi går!
(André Bjerke: Et strå i vind. 1974)

Hålkemorra blues

Men ingen brukne bein så langt, godt å bo på flatmark og kunne gå til jobben når føret er som idag.

Av en eller annen grunn er enkelte mandager litt tunge å gå i gang med, dette var en av dem. Aleine på jobben, men heldigvis var renholderen på plass, og en kollega stakk innom, så det ble litt flir over kaffekoppen. Et par prosjekter ble fullført, mens et par andre får vente på en ny dag...

Vel hjemme plukker jeg etterhvert André Bjerkes samlede fram fra bokhylla.
Tar meg tid til å lese om igjen et av de diktene vi burde begynne uka med:

Det haster
Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden i dag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
må din karakterbok ha mange poeng,
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja se og få barndommen unnagjort
fort, fort!

Og så ble du stor? Men er stadig for fattig.
Det haster med høyere levestandard,
for hva er din knallert mot Meyers bugatti
og din kones rev mot fru Steens leopard?
Du ble disponent? Men du får ikke fred i
din sjel før Hopp-Gundersens stilling blir ledig,
så du kan få satt DIREKTØR på din port
fort, fort!

Det haster! Det haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt at din fart er så stor!
Du må komme tidsnok til endestasjonen
med skilt i granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se? Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var dét? Noen blink mot en rute.
Som stolper langs linjen fløy dagene bort
fort, fort!

Det haster! - med at du går utfor i svingen
og kjører i grøften. Du mister et fly,
men rekker i steden sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss og en drivende sky.
Den driver så langsomt... Så legg deg til rette
i gresset. Det ene som haster, er dette
å vite: Du lever - og livet ditt er
Nu. Her.

André Bjerke: En skrift er rundt oss (1966)

og samtidig tenker jeg at uansett hvor slow man satser på å leve, så er det en annen dikters ord som OGSÅ er viktig å ha i mente:

"For livet, da e no so kort,og me skal vera daude so skrekkjeleg lengje". (Ingvar Moe)

Og dermed har jeg nok en gang klart å finne gode grunner for å la støvsugeren stå til fordel for å nyte litt ettermiddagssol på verandaen. Sitter og kjenner solen varme, og tenker på hvor godt det er å være til i denne delen av verden. Snøen på terrassen vil før eller siden forsvinne av seg selv. Kanskje med litt hjelp fra Shayne Ward's Melt the snow?

Slow dag

Etter å ha lest om slow-bevegelsen... tenkt på slowbevegelsen... hva annet bør man da gjøre på en grå marslørdag når snøen laver ned som var det midtvinter... enn å grave seg ned under dyna med ei god bok eller tre og virkelig PRAKTISERE slow living....

Og det er nettopp det jeg har valgt å gjøre denne dagen... Lage kaffe, krype ned i varmen og nyte at jeg ikke MÅTTE noe verken med bilen eller til fots i dag.

Dette er MIN dag, og bare min....






og så kan jeg bare drømme om sommeren.....

og når jeg blir trett av det, kan jeg more meg over de som er dumme nok til å sette seg i bilen når alt tilsier at man burde holde seg hjemme under dyna... DISSE folka burde i hvert fall blitt under dyna...

Slow Planet er på lufta!

For noen timer siden satt jeg her og skrev om boka jeg hadde liggende: "Slow. Lev livet langsomt" av Carl Honoré, og en stund senere snubler jeg over et splitter nytt nettsted med nettopp Carl Honoré som hovedblogger! Fantasisk synkronisitet. Så til de som måtte snuble over min lille blogg og synes det å snegle seg fram kan ha sine gleder, ta en titt innom Slow Planet!

Jeg kommer i hvert fall til å følge nøye med på utviklingen på dette nettstedet, selv om det ligge i sakens natur at ting kan komme til å ta tid.. også der.

PS: bildet er fra Cittaslow-logoen - en herlig snegle med hus på hus. - men det er sneglen som bestemmer farten på framskrittet