Vårsol

Toget forlot tigerstaden i gråvær og småregn. Perfekt lesevær ombord i stillevogna. De milde dagene hadde gjort underverker med snøsmelting, og grønnsværet var begynt å komme fram såvidt det var. Etterhvert begynte skyene å tynnes, og sola trengte så smått gjennom skydekket.
Boka ble glemt, og blikket fulgte landskapet på jakt etter vårtegn i steden for. Det er noe med denne våren, dette livet som bryter fram hvert eneste år. Det skjer noe inni de fleste av oss når ryggmargen tiner og vintermørket trekker seg tilbake.

Sjå sola!
Sjå sola!
No kjem ho.
Kantar skyene
med gullglans,
sender strålene
ned til oss:
ein brudeslørfoss!

Kjenn gleda!
Krislande
som ein regnskur,
forfriskande
yr og kåt
på ein vinterdag
når det lakkar mot vår.

Nyt livet
langs kronglete veg.
Gløym målet
så ofte du kan.
Sjå heller kor vakkert
blåveis og kvitveis
i skogbotn kikkar fram.

Sjå meg,
min kjære ven.
Gi meg hjarterom
så eg får plass
til å veksa og bli
den villblomen
eg óg er.

Snart er stiene tørre og innbyr til lange vandringer i lyse netter, akkompagnert av fuglekonserter og klukkende bekker.
Og jeg reiser bort i to uker snart. Til varmere himmelstrøk, der sommeren har tatt tak. Da blir det nok endring å se i hagen når jeg er tilbake. Skjønt det skjer store endringer der allerede mandag. Da kommer en kar og feller to digre grantrær som har stjålet lyset i altfor mange år nå. Bare ei skal få stå igjen på prøve. Skogstrær skal vokse i skogen, ikke stjele lys og luft rundt husene. Jeg lover å plante noe nytt og vakkert i stedet!

Sol.. .sol ... sol....

Selv om det knuspret i is under føttene i dag var himmelen omsider klar og blå, og sola skinte fra klar himmel. Men her, lang inne i dalstrøka innafor, er det nok fortsatt en stund før det grønnes på marka og på trærne. Det må være derfor vi i alle fall har gran og furu her i store mengder som holder oss med grønnfarge selv i blekeste vinter.

Gikk bortover til jobben og så på alle de andre trærne som bare står og venter på å få kle seg i ny vårdrakt, og tenkte at det er på denne årstiden man ser dem slik de virkelig er.

Vintertre

Trea står der
med nakne greiner.
Ikkje eit blad å skjule seg med
i vintersol.

Nokre perfekte
med fin symmetri.
Andre knekte og kua,
lite å sjå til.
Står der berre.

Mest ikkje eit tre
er heilt utan lyte
når du ser dei slik
mot vinterhimmel
i sanningstimen.

Men lauvkappekledde
vår, sommar og haust
gir dei alle rom
for fuglesong
og ekornleik.

Flottast for meg
er likevel treet
som fekk ein knekk,
men likevel veljer
å strekkje sin rikdom
mot ljoset.

Selvangivelsen... i år også...

Der ligger den, og nesten BER om å bli kontrollert...

Jeg ser på den. Kolonne opp og ned, med punkt 1 ditt og punkt 2 datt. Og en sluttsum... nåja.. kan det være tilfeldig at selvangivelsen dukker opp omtrent samtidig med lønnsoppgjøret? Av og til undres jeg om vi hadde skrudd ned på kravene om vi ikke hadde fått så mye å ergre oss over like før lønnsforhandlingene.

Hmmm.. hvor ble det av det diktet jeg skrev en gang.... det er noe som mangler her...

Løynd formue

Mi likning er ferdig.
Klar til å sendas futen
som legg i hop
og trekk ifrå
alt eg eig og ikkje har
som bankaksjar og verdispar.

Alt? Å nei du!
I år er eg endeleg
skattesnytarforbrytar.
Ikkje med vilje,
men skjemaet futen sendte
mangla mykje og mangt.

Som plass til å føre
smil eg har fått.
Inga rubrikk med
rom for vener.
Av dei har eg fleire
med sers høg verdi.

Ikkje ein stad
å setje inn talet
på fine turar
i solskin, tåke og regn
gjennom angande skog
eller midtsommareng.

Herlege turar
i fjæra
med blenkjande solgull
på småbølga vatn,
vandring til fjells og på vidde
med innlagt utsynsrast.



Gode klemmar
frå staute ungar,
kosestunder
kring veners bord.
Det finst 'kje ei bok
som rommer alt i hop.

Himmelkvelven der oppe
med nordlys og stjerneskot
er kuppel over ei dansande sjel.
Ei vakker ramme kring gleda,
ein skatt i seg sjølv,
utanfor fute-system.

Eg sit her og ser på tala.
Formue i null?
Sludder og vev.
Eg rommer ein løynd formue
av puraste hjartegull.
(Men send ikke futen eit brev!)

AGB 1999

Stopp toget - jeg vil av!

Noen ganger når jeg tar toget oppdager jeg at det er utstyrt med en stillevogn. Det står på døren inn i vogna, det står på veggen, noen ganger henger det til og med tekstiler med stille på over setet. Noen ganger når jeg er sliten lengter jeg etter stillhet, og siden jeg må ha vært en av de få i dette landet som faktisk lærte å lese da jeg gikk på skolen klarer jeg å fnne veien til denne vogna. Man skulle jo tro at flere hadde lært å lese, for jeg får aldri være alene der. Men nei. Hver gang skjer det samme. Ikke før har jeg satt meg pent på en ledig plass, stilt telefonen på lydløs både for taster, sms-lyd og ringing, så begynner moroa:

En mor eller far dumper ned på nabosetet med en lømmel eller to som i alle fall IKKE har tenkt å være stille. Tvert imot mases det og skrikes det om både det ene og det andre. Eller en godt voksne mann setter seg på setet bak, og benytter hvilen og stillheten til å ringe opptil flere kjente for å fortelle det jeg allerede vet.. at han sitter på toget og har det riktig bra. Tenåringen på setet foran har visst aldri lært å lese ord som stille. Blikket er innadvendt og nikker i den takten som jeg kjenner vibrasjonene av gjennom setet.

Og når toget begynner å bli fullt en søndagskveld, og de grønnkledde ikke lenger finner sitteplasser i snakkeavdelingen, ja da beslutter de glatt at stillevogna må bli snakkevogn. For å tie stille til de er framme i leiren går jo ikke. Det er jo ikke deres skyld at toget er fullt vel??? Og det at jeg sitter i stillevogna må selvfølgelig skyldes at det var fullt alle andre steder???

For at jeg satte meg i ei stillevogn av egen fri vilje, DET er visst helt utenkelig.
Neste gang jeg havner i ei stillevogn sammen med ovennevnte klientell skal jeg reise meg rolig opp, gå inn i en av de vanlige vognene og si høyt og tydelig: - Det er fullt av lydmakere i stillevogna nå. Derfor vil jeg ha det stille her. Så hold kjeft - eller gå i stillevogna!

Sannsynlig? Neppe. Det ender nok heller med at jeg sier: Stopp toget - jeg vil av!

Men fattigmanns trøst er at det alltid er noen som har det litt (?) verre... som for eksempel disse togpassasjerene i Japan:

Vår i lufta?

Etter en dag med heftig snøfall virker det som om vinteren har trukket seg litt tilbake igjen. Sola gløttet fram, fant ut at her var væranes, og slo til skikkelig gjennom dagen. Dermed ble det lite publikum på jobben, og fin konsentrasjon om ytterligere bokforflytninger. Lot meg friste til å gjøre meg ferdig med mitt lille delprosjekt for dagen selv om klokka meldte arbeidsslutt. Det er faktisk godt selv i lønnet arbeid å glemme klokka og konsentrere seg om jobben som skal gjøres framfor å springe hjem på slaget.

Men ok, det er klart lett for meg å si det som ikke skal hente unger og kave meg hjem i rushet. På den annen side handler det om bevisste valg dette med å skaffe seg en jobb på et lite sted der husene er store og gode til en brøkdel av prisen i byen. Når huset da ligger fem minutter å gå fra jobben, da kan man virkelig få uttelling i forhold til reisevei, stress og mas.

Så er jo ulempen at der er lenger vei til det som foregår andre steder, men å sette seg på toget gir rom for å lese, eller bare se ut av vinduet og følge årstidenes gang. Herlig å være spart for trailertrafikken på RV3 og alle kontrollene som holdes der. Ulempen er at man kan havne i samme vogn som mobilterroristene og skravlebøttene som ikke klarer å holde kjeft i så mye som fem minutter. Er disse tilstede er det bare å glemme å lese. Da gjenstår bare utsikten.

I dag etter jobben var fortsatt sola passe høyt på himmelen. For en lykke å sette seg ned i godstolen på verandaen og kjenne solstrålene varme kropp og sinn. Og en liten runde oort til snøbare flekker i hagen der jeg satte ned løker i høst, viste at det står til liv. Noen av løkene har sendt sine første følere opp av jorden. Og nå kommer en spennende tid. Hvor mange av løkene jeg satte ned i høst har overlevd vinteren tro? Og med SÅ mye snø som det er nå kan det nok ta noen uker til før jeg får det svaret. I en innlandskommune i Østerdalen er det ikke nødvendigvis påske lenger når påskeliljene i hagen blomstrer, slik jeg var vant til fra Vestlandet i oppveksten.

Men Norsk Hagetidende blir flittig lest, og ikke bare av meg, på denne tiden av året. Og det er nok ikke bare jeg som er spent på om alt jeg plantet i fjor vil være i live i år. Hageekspert er jeg nok ikke, men lykkelig over alt som vil vokse i min hage, DET er jeg.

Ro på setervollen

Hjemme igjen etter en deilig helg på fjellet. En gammel setervoll har en helt annen ro over seg enn et moderne hyttefelt hvor hyttene ligger tett i tett. Begge mine sønner med sine respektive hadde klart å finne ei felles frihelg og ble med oppover.

Late morgener hvor man lager kaffe og forblir under dyna til rommet er varmt nok til å stå opp, langsomme dager hvor man gjør minst mulig og koser seg mest mulig med kortspill og yatzy. En TV som ble stående på benken, ubrukt. Skiløyper omtrent fri for andre enn oss.

Sånne helger gir overskudd og rom for å kjenne seg priviligert. Så får det ikke hjelpe at vinteren biter seg fast og legger fra seg enda flere cm snøslaps. Og at hagen fortsatt er dekket av et tykt snøteppe når man kommer hjem igjen.

Så kan man drømme om ferie og nye menneskemøter mens man venter på våren.
Har snublet over diverse nettsteder for reiselystne som ønsker en annerledes ferie. Et av dem er CouchSurfing, hvor medlemmene kan søke på kartet og finne overnattingssofaer i alle himmelhjørner. Det forventes også at man selv tar imot gjester på egen sofa. Det er altså ikke snakk om å bo gratis uten selv å yte noe. En annen mulighet for syklister på langtur er WarmShower.org. Her kan du treffe likesinnede som skjønner betydningen av å få en varm dusj og gjerne en matbit og en seng, alt etter hva vertskapet føler for å by på. Og det finnes enda en organisasjon, denne med utgangspunkt i fredsbevegelsen. Servas heter denne organisasjonen hvor man besøker hverandre som en del av å bli kjent på tvers av kultur, rase, religion og politikk.

Denne måten å reise på tiltaler meg veldig, og jeg har nå bestemt meg for å teste ut denne måten å få gjester på i første omgang. Siden alle som ønsker å være medlem må gjennom en godkjennelsesprosess vil det være nokså trygt. Råtne epler blir rapportert og får negativ omtale i profilen sin. I neste omgang vil jeg forsøke å reise litt på denne måten. Innenfor CouchSurfing finnes det en rekke undergrupper, også for reisende over 40 og 50 år. Denne måten å reise på er med andre ord ikke fremmed for godt voksne, selv om 72 prosent av medlemmene nok må sies å høre til den yngre garde.

Jeg skal komme tilbake med rapport om hvordan sofa og gjesterom er blitt benyttet ettersom sesongen går sin gang.

Ingen streik

så langt. Gårsdagens innlegg fikk en kommentar i forhold til om jeg visste at de færreste streikende hadde noe valg, og om jeg visste hva de måtte klare seg med pr dag i streikebidrag om det ble streik. For ordens skyld, jeg VET alt dette. Det jeg skrev i går handlet ikke om streik som sådan. Rettferdighet opptar meg også, og jeg vet at solidaritet er viktig. Jeg er selv ansatt i det offentlige og vet at vi ligger langt under andre grupper når det gjelder lønnsforhold, og at lønn er et viktig virkemiddel for å beholde høy kompetanse, særlig ute i distriktene.

Men tankekorset i offentlig sektor er at om de som jobber her skal blir like høyt verdsatt som "alle andre man kan sammenligne seg med" - ja da har vi snart ikke penger igjen til den daglige driften. Og da må vi enten øke skattetrykket eller redusere tjenestetilbudet til innbyggerne, med de konsekvensende dette vil få i neste omgang.

Men når "alle andre" får høyere lønn, ja da stiger summene på mine regninger også. Og dermed ender det nok med at jeg også legger inn krav om høyere lønn. For min innsats er vel også verdt et påslag??? Eller??? Og egentlig ønsker jeg jo ikke å bo på en liten hybel i min alder, det er bare å innrømme det.

Men jeg kan jo bruke biblioteket framfor å kjøpe bøker og DVD'er. Jeg kan bruke naturen mer. Jeg kan velge tog framfor bil og kan da fordype meg i en bok jeg ønsker å lese, nyte utsikten underveis eller kanskje til og med komme i snakk med en fremmed i nabosetet. Jeg kan velge en annen måte å bo på når jeg reiser slik at jeg kommer tettere innpå kulturen der jeg befinner meg. Jeg kan bli mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min, og ikke alltid la tiden bruke meg. Livsminuttene ER viktige, og den kvalitative opplevelsen av et godt liv kan man heldigvis påvirke selv gjennom aktive valg. Bevisste valg er kanskje hva høy livskvalitet handler om, framfor å la medias trend-definering styre seg til enhver tid.

Så må man heller forsøke å fordøye en kamel eller fem.... bare det ikke blir for ofte.

Alle narrers dag

Uten at jeg lar det plage meg. Aprilspøkene er jo bare morsomme. Verre med alle de som narrer folk til å tro de MÅ en hel masse, fra å eie det største huset, den feteste bilen og en endeløs liste over trendy ting å gjøre, spise, iføre seg og hva det nå måtte være.

I morgen våkner jeg kanskje opp til begynnelsen på en storstreik. Og tenker for ørtende gang at om bare noen av de på toppen kunne ha latt det bli trendy å klare seg med mindre... ja da hadde kanskje jeg også klart meg med mindre. Nå skaper disse få et voldsomt prispress som forplanter seg nedover helt til den fattigste tigger, som nå må sitte der enda lenger og fryse for å få til sitt daglige brød eller skudd.

Og vi sitter som stormåsen og skriker SKAHA SKAHA SKA HA HA HA HA

Men det viktigste av alt kan vi ikke skrike oss til: Livsminuttene. André Bjerkes bok er på tur tilbake til hylla for denne gangen, men jeg unner meg å dvele litt ved

Minuttene

Vi er minuttene.
Hør som vi går!
Time for time.
År etter år.

Vi går som ebbe
og flo ved din strand.
livsminuttenes
tidevann.

Hva fikk du levd i oss?
Hva fikk du gjort?
Uavbrutt renner vi
bort, bort.

Alltid en bølge
som ruller forbi:
Det som bestandig blir
borte, er vi.

Riker går under,
og sekler tar slutt.
Ett blit tilbake:
et levet minutt.

Det korteste var
hva de færreste rakk.
Tikk, sa ditt pendelur.
Svarte du: takk?

Time for time,
år etter år
renner minuttene.
Hør som vi går!
(André Bjerke: Et strå i vind. 1974)