Lenge siden

jeg var innom her og la igjen et spor. I mellomtiden har jeg vært på ferie i to uker, og forsøkt etter beste evne å ikke stresse. Og er stolt over at jeg klarte å leve i flyt-sonen mesteparten av tiden, Jeg gikk en time til stranden i stedet for å leie sykkel eller bil, og kunne nyte den varme vinden, duften av hav og krydderurter, kunne prate med de jeg møtte langs veien. Det er noe spesielt med det å gå noe i møte.

Jeg tok et par dager ekstra i en liten landsby (Sougia) hvor lite skjedde etter at dagens turistbusser med Samariaturister hadde forlatt med bussene sine. Men hvor ROEN var til stede. Landsby-Kreta og småstedene i bygde-Norge har i alle fall EN ting felles: Du må være der så lenge at din puls slår i takt med stedets puls.

Nå har jeg nettopp vært tre dager på Lucky Næroset, bygda som gikk helt nye og ville veier, og fortsatt lever ni år etterpå. Her har jeg blitt presentert for de mest utrolige mennesker som gløder og brenner for sine bygder, og som står på og får det til. Her har jeg møtt Humørbonden Geir Styve og mange oppmuntringsagenter... ble selv sertifisert oppmuntringsagent...
Alt foregikk rolig og med tid til samtale og refleksjon. Anbefaler alle å prøve å dra dit en gang, besøke Utenkte tankers tårn, ta en hvil i hengekøyeparken, besøke Norges eneste underjordiske flyplass... kort sagt, besøk et sted utenom det hverdagslige.

Windy day...

Taking a slow day today, but have booked a bus ticket to Irini Gorge for tomorrow. No Samaria Gorge for me, as mentioned earlier.

But it all depends whether there will be enogh people on the bus, otherwise I have to go by a local bus at 6 in the morning. Don't know if I will be able to do that....zzzzzzz....

But tomorrow will be my last chance, Thursday I will probably go back to Chania. I have not even stared to worry about gettig home.... even though I have heard the news about strike at the airports. So far I am on the right side of it!

Å leve som man lærer

er ikke det letteste! En heftig innspurt på jobben vitner ikke akkurat om snegletempo i hverdagen, og det var jo den man skulle bli flinkere å nyte. På den annen side, å ha evnen til å legge bort alle MÅ, BURDE og SKULLE for noen få timer innimellom nå når solen varmer en ennå vinterfrossen kropp er også livskunst, og i går dro min couchsurfende gjest Richard og jeg ned til vårdiger Glomma med tunfisksandwicher og noe å drikke til. Å sitte slik og bare la vannet flomme forbi mens man nyter varmen, fuglekvitteret og sangen fra elva gir en utrolig avspenning og hvile. Tre timer på dette viset, og man er klar for det meste.
Så nødvendig hagearbeid gikk som en lek, og var en behagelig avveksling til mentalt stress på jobb.
En ekstra avspaseringsdag før ferien begynner med flyreise til Kreta i morgen gjør at feriemodus får tid til å innfinne seg. To ukers ferie i sol og varme skal gjøre godt nå.
Det blir nok ikke så mye skrevet på denne bloggen de nærmeste to ukene, reisebloggen vil overta.

Men i ventetiden kan jo følgende lille musikkvideo, oversendt fra en venninne på Svalbard, være til nytelse!

http://thesecret.tv/planet-earth/

Vårsol

Toget forlot tigerstaden i gråvær og småregn. Perfekt lesevær ombord i stillevogna. De milde dagene hadde gjort underverker med snøsmelting, og grønnsværet var begynt å komme fram såvidt det var. Etterhvert begynte skyene å tynnes, og sola trengte så smått gjennom skydekket.
Boka ble glemt, og blikket fulgte landskapet på jakt etter vårtegn i steden for. Det er noe med denne våren, dette livet som bryter fram hvert eneste år. Det skjer noe inni de fleste av oss når ryggmargen tiner og vintermørket trekker seg tilbake.

Sjå sola!
Sjå sola!
No kjem ho.
Kantar skyene
med gullglans,
sender strålene
ned til oss:
ein brudeslørfoss!

Kjenn gleda!
Krislande
som ein regnskur,
forfriskande
yr og kåt
på ein vinterdag
når det lakkar mot vår.

Nyt livet
langs kronglete veg.
Gløym målet
så ofte du kan.
Sjå heller kor vakkert
blåveis og kvitveis
i skogbotn kikkar fram.

Sjå meg,
min kjære ven.
Gi meg hjarterom
så eg får plass
til å veksa og bli
den villblomen
eg óg er.

Snart er stiene tørre og innbyr til lange vandringer i lyse netter, akkompagnert av fuglekonserter og klukkende bekker.
Og jeg reiser bort i to uker snart. Til varmere himmelstrøk, der sommeren har tatt tak. Da blir det nok endring å se i hagen når jeg er tilbake. Skjønt det skjer store endringer der allerede mandag. Da kommer en kar og feller to digre grantrær som har stjålet lyset i altfor mange år nå. Bare ei skal få stå igjen på prøve. Skogstrær skal vokse i skogen, ikke stjele lys og luft rundt husene. Jeg lover å plante noe nytt og vakkert i stedet!

Sol.. .sol ... sol....

Selv om det knuspret i is under føttene i dag var himmelen omsider klar og blå, og sola skinte fra klar himmel. Men her, lang inne i dalstrøka innafor, er det nok fortsatt en stund før det grønnes på marka og på trærne. Det må være derfor vi i alle fall har gran og furu her i store mengder som holder oss med grønnfarge selv i blekeste vinter.

Gikk bortover til jobben og så på alle de andre trærne som bare står og venter på å få kle seg i ny vårdrakt, og tenkte at det er på denne årstiden man ser dem slik de virkelig er.

Vintertre

Trea står der
med nakne greiner.
Ikkje eit blad å skjule seg med
i vintersol.

Nokre perfekte
med fin symmetri.
Andre knekte og kua,
lite å sjå til.
Står der berre.

Mest ikkje eit tre
er heilt utan lyte
når du ser dei slik
mot vinterhimmel
i sanningstimen.

Men lauvkappekledde
vår, sommar og haust
gir dei alle rom
for fuglesong
og ekornleik.

Flottast for meg
er likevel treet
som fekk ein knekk,
men likevel veljer
å strekkje sin rikdom
mot ljoset.

Selvangivelsen... i år også...

Der ligger den, og nesten BER om å bli kontrollert...

Jeg ser på den. Kolonne opp og ned, med punkt 1 ditt og punkt 2 datt. Og en sluttsum... nåja.. kan det være tilfeldig at selvangivelsen dukker opp omtrent samtidig med lønnsoppgjøret? Av og til undres jeg om vi hadde skrudd ned på kravene om vi ikke hadde fått så mye å ergre oss over like før lønnsforhandlingene.

Hmmm.. hvor ble det av det diktet jeg skrev en gang.... det er noe som mangler her...

Løynd formue

Mi likning er ferdig.
Klar til å sendas futen
som legg i hop
og trekk ifrå
alt eg eig og ikkje har
som bankaksjar og verdispar.

Alt? Å nei du!
I år er eg endeleg
skattesnytarforbrytar.
Ikkje med vilje,
men skjemaet futen sendte
mangla mykje og mangt.

Som plass til å føre
smil eg har fått.
Inga rubrikk med
rom for vener.
Av dei har eg fleire
med sers høg verdi.

Ikkje ein stad
å setje inn talet
på fine turar
i solskin, tåke og regn
gjennom angande skog
eller midtsommareng.

Herlege turar
i fjæra
med blenkjande solgull
på småbølga vatn,
vandring til fjells og på vidde
med innlagt utsynsrast.



Gode klemmar
frå staute ungar,
kosestunder
kring veners bord.
Det finst 'kje ei bok
som rommer alt i hop.

Himmelkvelven der oppe
med nordlys og stjerneskot
er kuppel over ei dansande sjel.
Ei vakker ramme kring gleda,
ein skatt i seg sjølv,
utanfor fute-system.

Eg sit her og ser på tala.
Formue i null?
Sludder og vev.
Eg rommer ein løynd formue
av puraste hjartegull.
(Men send ikke futen eit brev!)

AGB 1999

Stopp toget - jeg vil av!

Noen ganger når jeg tar toget oppdager jeg at det er utstyrt med en stillevogn. Det står på døren inn i vogna, det står på veggen, noen ganger henger det til og med tekstiler med stille på over setet. Noen ganger når jeg er sliten lengter jeg etter stillhet, og siden jeg må ha vært en av de få i dette landet som faktisk lærte å lese da jeg gikk på skolen klarer jeg å fnne veien til denne vogna. Man skulle jo tro at flere hadde lært å lese, for jeg får aldri være alene der. Men nei. Hver gang skjer det samme. Ikke før har jeg satt meg pent på en ledig plass, stilt telefonen på lydløs både for taster, sms-lyd og ringing, så begynner moroa:

En mor eller far dumper ned på nabosetet med en lømmel eller to som i alle fall IKKE har tenkt å være stille. Tvert imot mases det og skrikes det om både det ene og det andre. Eller en godt voksne mann setter seg på setet bak, og benytter hvilen og stillheten til å ringe opptil flere kjente for å fortelle det jeg allerede vet.. at han sitter på toget og har det riktig bra. Tenåringen på setet foran har visst aldri lært å lese ord som stille. Blikket er innadvendt og nikker i den takten som jeg kjenner vibrasjonene av gjennom setet.

Og når toget begynner å bli fullt en søndagskveld, og de grønnkledde ikke lenger finner sitteplasser i snakkeavdelingen, ja da beslutter de glatt at stillevogna må bli snakkevogn. For å tie stille til de er framme i leiren går jo ikke. Det er jo ikke deres skyld at toget er fullt vel??? Og det at jeg sitter i stillevogna må selvfølgelig skyldes at det var fullt alle andre steder???

For at jeg satte meg i ei stillevogn av egen fri vilje, DET er visst helt utenkelig.
Neste gang jeg havner i ei stillevogn sammen med ovennevnte klientell skal jeg reise meg rolig opp, gå inn i en av de vanlige vognene og si høyt og tydelig: - Det er fullt av lydmakere i stillevogna nå. Derfor vil jeg ha det stille her. Så hold kjeft - eller gå i stillevogna!

Sannsynlig? Neppe. Det ender nok heller med at jeg sier: Stopp toget - jeg vil av!

Men fattigmanns trøst er at det alltid er noen som har det litt (?) verre... som for eksempel disse togpassasjerene i Japan:

Vår i lufta?

Etter en dag med heftig snøfall virker det som om vinteren har trukket seg litt tilbake igjen. Sola gløttet fram, fant ut at her var væranes, og slo til skikkelig gjennom dagen. Dermed ble det lite publikum på jobben, og fin konsentrasjon om ytterligere bokforflytninger. Lot meg friste til å gjøre meg ferdig med mitt lille delprosjekt for dagen selv om klokka meldte arbeidsslutt. Det er faktisk godt selv i lønnet arbeid å glemme klokka og konsentrere seg om jobben som skal gjøres framfor å springe hjem på slaget.

Men ok, det er klart lett for meg å si det som ikke skal hente unger og kave meg hjem i rushet. På den annen side handler det om bevisste valg dette med å skaffe seg en jobb på et lite sted der husene er store og gode til en brøkdel av prisen i byen. Når huset da ligger fem minutter å gå fra jobben, da kan man virkelig få uttelling i forhold til reisevei, stress og mas.

Så er jo ulempen at der er lenger vei til det som foregår andre steder, men å sette seg på toget gir rom for å lese, eller bare se ut av vinduet og følge årstidenes gang. Herlig å være spart for trailertrafikken på RV3 og alle kontrollene som holdes der. Ulempen er at man kan havne i samme vogn som mobilterroristene og skravlebøttene som ikke klarer å holde kjeft i så mye som fem minutter. Er disse tilstede er det bare å glemme å lese. Da gjenstår bare utsikten.

I dag etter jobben var fortsatt sola passe høyt på himmelen. For en lykke å sette seg ned i godstolen på verandaen og kjenne solstrålene varme kropp og sinn. Og en liten runde oort til snøbare flekker i hagen der jeg satte ned løker i høst, viste at det står til liv. Noen av løkene har sendt sine første følere opp av jorden. Og nå kommer en spennende tid. Hvor mange av løkene jeg satte ned i høst har overlevd vinteren tro? Og med SÅ mye snø som det er nå kan det nok ta noen uker til før jeg får det svaret. I en innlandskommune i Østerdalen er det ikke nødvendigvis påske lenger når påskeliljene i hagen blomstrer, slik jeg var vant til fra Vestlandet i oppveksten.

Men Norsk Hagetidende blir flittig lest, og ikke bare av meg, på denne tiden av året. Og det er nok ikke bare jeg som er spent på om alt jeg plantet i fjor vil være i live i år. Hageekspert er jeg nok ikke, men lykkelig over alt som vil vokse i min hage, DET er jeg.

Ro på setervollen

Hjemme igjen etter en deilig helg på fjellet. En gammel setervoll har en helt annen ro over seg enn et moderne hyttefelt hvor hyttene ligger tett i tett. Begge mine sønner med sine respektive hadde klart å finne ei felles frihelg og ble med oppover.

Late morgener hvor man lager kaffe og forblir under dyna til rommet er varmt nok til å stå opp, langsomme dager hvor man gjør minst mulig og koser seg mest mulig med kortspill og yatzy. En TV som ble stående på benken, ubrukt. Skiløyper omtrent fri for andre enn oss.

Sånne helger gir overskudd og rom for å kjenne seg priviligert. Så får det ikke hjelpe at vinteren biter seg fast og legger fra seg enda flere cm snøslaps. Og at hagen fortsatt er dekket av et tykt snøteppe når man kommer hjem igjen.

Så kan man drømme om ferie og nye menneskemøter mens man venter på våren.
Har snublet over diverse nettsteder for reiselystne som ønsker en annerledes ferie. Et av dem er CouchSurfing, hvor medlemmene kan søke på kartet og finne overnattingssofaer i alle himmelhjørner. Det forventes også at man selv tar imot gjester på egen sofa. Det er altså ikke snakk om å bo gratis uten selv å yte noe. En annen mulighet for syklister på langtur er WarmShower.org. Her kan du treffe likesinnede som skjønner betydningen av å få en varm dusj og gjerne en matbit og en seng, alt etter hva vertskapet føler for å by på. Og det finnes enda en organisasjon, denne med utgangspunkt i fredsbevegelsen. Servas heter denne organisasjonen hvor man besøker hverandre som en del av å bli kjent på tvers av kultur, rase, religion og politikk.

Denne måten å reise på tiltaler meg veldig, og jeg har nå bestemt meg for å teste ut denne måten å få gjester på i første omgang. Siden alle som ønsker å være medlem må gjennom en godkjennelsesprosess vil det være nokså trygt. Råtne epler blir rapportert og får negativ omtale i profilen sin. I neste omgang vil jeg forsøke å reise litt på denne måten. Innenfor CouchSurfing finnes det en rekke undergrupper, også for reisende over 40 og 50 år. Denne måten å reise på er med andre ord ikke fremmed for godt voksne, selv om 72 prosent av medlemmene nok må sies å høre til den yngre garde.

Jeg skal komme tilbake med rapport om hvordan sofa og gjesterom er blitt benyttet ettersom sesongen går sin gang.

Ingen streik

så langt. Gårsdagens innlegg fikk en kommentar i forhold til om jeg visste at de færreste streikende hadde noe valg, og om jeg visste hva de måtte klare seg med pr dag i streikebidrag om det ble streik. For ordens skyld, jeg VET alt dette. Det jeg skrev i går handlet ikke om streik som sådan. Rettferdighet opptar meg også, og jeg vet at solidaritet er viktig. Jeg er selv ansatt i det offentlige og vet at vi ligger langt under andre grupper når det gjelder lønnsforhold, og at lønn er et viktig virkemiddel for å beholde høy kompetanse, særlig ute i distriktene.

Men tankekorset i offentlig sektor er at om de som jobber her skal blir like høyt verdsatt som "alle andre man kan sammenligne seg med" - ja da har vi snart ikke penger igjen til den daglige driften. Og da må vi enten øke skattetrykket eller redusere tjenestetilbudet til innbyggerne, med de konsekvensende dette vil få i neste omgang.

Men når "alle andre" får høyere lønn, ja da stiger summene på mine regninger også. Og dermed ender det nok med at jeg også legger inn krav om høyere lønn. For min innsats er vel også verdt et påslag??? Eller??? Og egentlig ønsker jeg jo ikke å bo på en liten hybel i min alder, det er bare å innrømme det.

Men jeg kan jo bruke biblioteket framfor å kjøpe bøker og DVD'er. Jeg kan bruke naturen mer. Jeg kan velge tog framfor bil og kan da fordype meg i en bok jeg ønsker å lese, nyte utsikten underveis eller kanskje til og med komme i snakk med en fremmed i nabosetet. Jeg kan velge en annen måte å bo på når jeg reiser slik at jeg kommer tettere innpå kulturen der jeg befinner meg. Jeg kan bli mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min, og ikke alltid la tiden bruke meg. Livsminuttene ER viktige, og den kvalitative opplevelsen av et godt liv kan man heldigvis påvirke selv gjennom aktive valg. Bevisste valg er kanskje hva høy livskvalitet handler om, framfor å la medias trend-definering styre seg til enhver tid.

Så må man heller forsøke å fordøye en kamel eller fem.... bare det ikke blir for ofte.

Alle narrers dag

Uten at jeg lar det plage meg. Aprilspøkene er jo bare morsomme. Verre med alle de som narrer folk til å tro de MÅ en hel masse, fra å eie det største huset, den feteste bilen og en endeløs liste over trendy ting å gjøre, spise, iføre seg og hva det nå måtte være.

I morgen våkner jeg kanskje opp til begynnelsen på en storstreik. Og tenker for ørtende gang at om bare noen av de på toppen kunne ha latt det bli trendy å klare seg med mindre... ja da hadde kanskje jeg også klart meg med mindre. Nå skaper disse få et voldsomt prispress som forplanter seg nedover helt til den fattigste tigger, som nå må sitte der enda lenger og fryse for å få til sitt daglige brød eller skudd.

Og vi sitter som stormåsen og skriker SKAHA SKAHA SKA HA HA HA HA

Men det viktigste av alt kan vi ikke skrike oss til: Livsminuttene. André Bjerkes bok er på tur tilbake til hylla for denne gangen, men jeg unner meg å dvele litt ved

Minuttene

Vi er minuttene.
Hør som vi går!
Time for time.
År etter år.

Vi går som ebbe
og flo ved din strand.
livsminuttenes
tidevann.

Hva fikk du levd i oss?
Hva fikk du gjort?
Uavbrutt renner vi
bort, bort.

Alltid en bølge
som ruller forbi:
Det som bestandig blir
borte, er vi.

Riker går under,
og sekler tar slutt.
Ett blit tilbake:
et levet minutt.

Det korteste var
hva de færreste rakk.
Tikk, sa ditt pendelur.
Svarte du: takk?

Time for time,
år etter år
renner minuttene.
Hør som vi går!
(André Bjerke: Et strå i vind. 1974)

Hålkemorra blues

Men ingen brukne bein så langt, godt å bo på flatmark og kunne gå til jobben når føret er som idag.

Av en eller annen grunn er enkelte mandager litt tunge å gå i gang med, dette var en av dem. Aleine på jobben, men heldigvis var renholderen på plass, og en kollega stakk innom, så det ble litt flir over kaffekoppen. Et par prosjekter ble fullført, mens et par andre får vente på en ny dag...

Vel hjemme plukker jeg etterhvert André Bjerkes samlede fram fra bokhylla.
Tar meg tid til å lese om igjen et av de diktene vi burde begynne uka med:

Det haster
Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden i dag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
må din karakterbok ha mange poeng,
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja se og få barndommen unnagjort
fort, fort!

Og så ble du stor? Men er stadig for fattig.
Det haster med høyere levestandard,
for hva er din knallert mot Meyers bugatti
og din kones rev mot fru Steens leopard?
Du ble disponent? Men du får ikke fred i
din sjel før Hopp-Gundersens stilling blir ledig,
så du kan få satt DIREKTØR på din port
fort, fort!

Det haster! Det haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt at din fart er så stor!
Du må komme tidsnok til endestasjonen
med skilt i granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se? Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var dét? Noen blink mot en rute.
Som stolper langs linjen fløy dagene bort
fort, fort!

Det haster! - med at du går utfor i svingen
og kjører i grøften. Du mister et fly,
men rekker i steden sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss og en drivende sky.
Den driver så langsomt... Så legg deg til rette
i gresset. Det ene som haster, er dette
å vite: Du lever - og livet ditt er
Nu. Her.

André Bjerke: En skrift er rundt oss (1966)

og samtidig tenker jeg at uansett hvor slow man satser på å leve, så er det en annen dikters ord som OGSÅ er viktig å ha i mente:

"For livet, da e no so kort,og me skal vera daude so skrekkjeleg lengje". (Ingvar Moe)

Og dermed har jeg nok en gang klart å finne gode grunner for å la støvsugeren stå til fordel for å nyte litt ettermiddagssol på verandaen. Sitter og kjenner solen varme, og tenker på hvor godt det er å være til i denne delen av verden. Snøen på terrassen vil før eller siden forsvinne av seg selv. Kanskje med litt hjelp fra Shayne Ward's Melt the snow?

Slow dag

Etter å ha lest om slow-bevegelsen... tenkt på slowbevegelsen... hva annet bør man da gjøre på en grå marslørdag når snøen laver ned som var det midtvinter... enn å grave seg ned under dyna med ei god bok eller tre og virkelig PRAKTISERE slow living....

Og det er nettopp det jeg har valgt å gjøre denne dagen... Lage kaffe, krype ned i varmen og nyte at jeg ikke MÅTTE noe verken med bilen eller til fots i dag.

Dette er MIN dag, og bare min....






og så kan jeg bare drømme om sommeren.....

og når jeg blir trett av det, kan jeg more meg over de som er dumme nok til å sette seg i bilen når alt tilsier at man burde holde seg hjemme under dyna... DISSE folka burde i hvert fall blitt under dyna...

Slow Planet er på lufta!

For noen timer siden satt jeg her og skrev om boka jeg hadde liggende: "Slow. Lev livet langsomt" av Carl Honoré, og en stund senere snubler jeg over et splitter nytt nettsted med nettopp Carl Honoré som hovedblogger! Fantasisk synkronisitet. Så til de som måtte snuble over min lille blogg og synes det å snegle seg fram kan ha sine gleder, ta en titt innom Slow Planet!

Jeg kommer i hvert fall til å følge nøye med på utviklingen på dette nettstedet, selv om det ligge i sakens natur at ting kan komme til å ta tid.. også der.

PS: bildet er fra Cittaslow-logoen - en herlig snegle med hus på hus. - men det er sneglen som bestemmer farten på framskrittet

Tidkrevende øvelse

Opprettet bloggen på onsdag. Allerede nå har det gått med mange timer på å finne ut hvordan ting virker. Fornuftig anvendt tid? Tja, si det. Har fått til å legge til besøksteller, men var nå det noen vits? Ingen andre besøkende enn meg så langt :-( Har også funnet ut at man fort blir sittende og lure på om man har noen tanker det er noen vits i å dele på et nett med så håpløst mange andre tenkere, grublere og kommentatorer. Og hvor det ikke engang er sikkert at man blir funnet igjen noen gang.... Lost in space - begrepet får plutselig et nokså konkret innhold.



Jaja, får prøve å ikke miste meg selv i alle fall, så vidt meg bekjent er det den eneste pesonen man virkkelig bør ha et godt forhold til. Alle andre blir jo en bonus.



Men det er helg, jeg fyrer i ovnen.. ser ut på et høyst vinterlig landskap med en halv meter snø som ikke er ut til å ha planer om å forsvinne med det første.



Og jeg har en stabel med bøker ved siden av meg som venter på å bli lest. Carl Honoré: Slow. Lev livet langsomt. Engvig, Wærdahl og Nilsen: Vandring i åpent landskap. Pilegrimsveien til Santiago de la Compostela. Og for sikkerhets skyld en solid murstein på over 900 sider: Rafik Schami: Kjærlighetens mørke side. Den siste er en slektskrønike fra Syria og Libanon. om den forbudte arabiske kjærligheten. I følge omslaget kan jeg se fram til slektsledd etter slektsledd som lever, elsker og hater. Kirke og moské, erotisk lengsel og utfoldelse, overdådig rikdom og snerpete gjerrighet. Geiter, rasehester, mektige og avmektige menn og enda litt til.



Men å lese er jo en langsom aktivitet, så dermed skulle alt være i tråd med Sneglemors filosofi. Og helgen kan umulig bli kjedelig... I så fall får jeg gyve løs på den siste boka i haugen, en barnebok for alle aldersgrupper av en forfatter som er mer kjent for trilogien om Lyra Sølvtunge. Men som altså også har mottatt Astrid Lindgren-prisen 2005 for boken Jakob og Fugleskremselet. Ja, forfatteren heter Philip Pullmann! Og jeg kjenner allerede nå at det kankje blir denne boken som vil får oppmerksomheten min aller først denne helgen. Ja, jeg ER barnslig. Har alltid elsket barnebøker, kommer alltid til å elske barnebøker. Og mens jeg venter på barnebarn får jeg lese dem selv.

Kreativ galskap

En av de festligste opplevelsene jeg har hatt på lenge er å høre assisterende fantasiminister i Lucky Næroset fortelle om hvordan man kan sette den sunne galskapen i system og til og med få satt opp retningsskilt fra Kuala Lumpur til Lucky Næroset i Ringsaker Kommune på Hedmark.

Påskeferien min ga også en påminnelse om den sunne galskapen i fri utfoldelse. Denne gangen i form av en rakettspark, no less. Å spise middag med menneskene bak slike påfunn er en opplevelse man neppe glemmer med det første.

Dessverre er det litt for mange som lar Janteloven styre egen og andres utfoldelse. Et eksempel til etterfølgelse er kanskje Vega Kommune utenfor Brønnøysund, som begravde Janteloven på behørlig vis. Sognepresten forrettet i begravelsen, og flere fra Vegas kommunale og politiske liv var til stede. Men innbyggerne på Vega glimret visst med sitt fravær. Jeg undres på hvorfor det? Kan det handle om hvordan man mottar fremmede fugler?

Unn deg en fornøyelig stund med Pixar's For the Birds

Snegleanimasjon

En liten historie fra youtube.... for de som liker animasjonsfilmer.

Snegledamens første forsøk

Brukernavnet er ikke tilfeldig valgt. I en tid hvor alt skal gå fortere enn i går, kan det være viktig å gi seg til til litt ettertanke. Tid til å saktne farten, rom til å spørre seg om veien man går er den man ønsker å gå.

Og samtidig kan det være fint å kunne litt om moderne kommunikasjonsformer, for selv regningene finner ikke veien til den vanlig postkassa lenger. Og moderne tider forventer moderne svar. På sekundet!

Og samtidig snakker man om Slowfood, om Cittaslow (langsomme byer), folk har begynt å vandre langs gamle pilegrimsveier og veifar.

I denne bloggen vil jeg forsøke å bevisstgjøre mitt forhold til tid. Og jeg vil gjerne dele informasjon om bøker og nettsteder som handler om å leve langsomt.